Mitt liv som forfatterspire

Det nye livet er bra. Jeg sitter på skriveloftet på Litteraturhuset. Kjente litt på prestasjonsangsten den første dagen, men det gikk heldigvis fort over.

Litteraturhuset ligger i bygget til gamle Oslo Lærerskole, bygd på 30-tallet. Min gamle onkel Inge, sølvsmeden i Valdres, gikk her på 60-tallet.

I dag er det skrivesal i loftsetasjen. Trodde det skulle bli litt ensomt, men det viser seg at jeg kjenner mange av dem som sitter her: Åshild som også har fått NFFs debutantstipend, Guro som skriver på et filmmanus, en mamma fra barnehagen som sitter med noe oversetting, andre jeg kjenner fra capoeira og LAG.

Skriveloftet. Ca. 30 plasser, førstemann til mølla. Som en fin lesesal på Blindern. Folk her gir meg også følelsen av Blindern, det er som om halve HF og SV har flytta ned hit, 10 år etter. Jeg sneik meg til å ta dette bildet med telefonen på vei inn. Ikke si det til noen, kanskje det er fy, fy.

Apropos hva man kan kalle seg. Mette Morken Andersen, som har skrevet Skriveboka, kaller seg/oss bare "skriver".

Utsikt fra trappa til Litteraturhuset. På tirsdag, da jeg dro etter en god tenke- og skrivedag, møtte jeg Geir Lundestad i døra. I kafeen hadde jeg sett det jeg mener er noen bok-B-kjendiser. På trappa ser jeg solnedgangen over Slottsparken i nysnø. Hmm. Dette livet kan jeg venne meg til...

Jeg skriver altså på en bok om det moderne Brasil. Den prosessen kan du følge her. Stoff om Brasil og Amazonas legger jeg ut her på bloggen BrasiLeira. Noen innlegg begge steder. Jeg tror det blir et bra og produktivt 2012.