Hjemme igjen!

Har vært på research i Brasil. To uker i Brasilia og Rondônia. En av de beste turene til Brasil jeg har hatt noensinne! Et privilegium å få legge opp turen helt etter egnet hode og egne prioriteringer. Og så har jeg blitt kjent med Rondônia. Nummer 24 av 27 i reisen gjennom alle Brasils delstater!

Har lagt ut en del på brasileira.no, blant annet denne lille snutten:

Turen i tall 
14 dager, 4 delstater, 1400 km buss, 400 km bil, 11 intervjuer, 75 sider notater, 601 bilder, 5 blogginnlegg, 30-37 grader, 15-20% luftfuktighet(= veldig tørt), 1 fjelltur, 2 netter på fly, 1 natt på buss, 1 natt i hengekøye, 1 indianerbryllup, 40% av kroppen dekket av krigsmaling, 120 runder dans med fløyte, 1 blånegl på høyre storetå etter barbeint fotballkamp i grusen, 2 kvelder på stambaren Beirute i Brasilia, 2 nye T-skjorter, vekslingskurs 2,8, null kriser og (61) 9995-1677 er min nye brasilianske mobil.

Alt er input til boka. Nå starter det den lange innspurten. Til jul skal manuskriptet, versjon 1, være ferdig.

Den brasilianske forvandlingen

Jeg driver og legger ut en liten serie tekster på BrasiLeira.no. Det er et ledd i å formidle noen av tankene og analysene jeg jobber med, samtidig som det er god skrivetrening. Jeg håper også på å få noe tilbakemelding fra folk der ute, for å kunne bryne argumentene mine litt.

Her er introkapitlet Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Der finner du også lenker til de neste tekstene. Dette er, ihvertfall foreløpig, kjernen i analysen av de endringene vi har sett i Brasil de siste årene.

Angst

Forrige uke slo prestasjonsangsten inn. Jeg hadde meldt meg på et seminar for debutanter i regi av Norsk faglitterær forfatterforening (NFF), men trakk meg. "Jeg har ikke bra nok tekster å levere inn, det er alt for tidlig, jeg må heller skrive, det er så mye stress." Det var så mange gode argumenter for IKKE å dra likevel.

Klassisk prestasjonsangst, ser jeg nå. Heldigvis ble jeg overtalt til å melde meg på igjen. Takk, PK!

Inspirert!

Endelig! Skrivelysta er tilbake. Og tida og overskuddet til å få det gjort.

De siste ukene har jeg latt inspirasjonen lede meg.

• Sannhetskommisjon opprettet i Brasil? Greit, jeg undersøker og skriver litt om diktaturet, Dilma og kommisjonen. 
• Forholdet stat - kirke løsnes opp i Norge? Fint, jeg skriver om de evangeliske kirkenes vekst i Brasil. 
• Skogloven på Dilmas bord? Bra, jeg leser meg opp på endringene i Kongressen og maktspillet rundt.
• LAG-møte om Brasil? Supert, jeg må skjerpe analysen og argumentene og skriver på nytt om etter-diktaturgenerasjonen.

Og som planlagt bruker jeg bloggen BrasiLeira til prøveutskytning av noen tekster. Deilig å være i en god flyt.

Tilbake til boka

De siste seks ukene har jeg jobbet som samurai på Verdis "Aida" på operaen i Oslo. Derfor har bokprosjektet ligget på is.

I morgen, 3. mai, har vi siste forestilling for denne gang, og så fem forestillinger til i begynnelsen av juni. Da blir det lesing og skriving. Tilværelsen som kriger på operaen har vært fysisk knallhard og kjempebra. Men det har tatt mye tid og energi. Det skal bli godt å komme tilbake til boka igjen.

Det store Brasilprosjektet har gått sin gang. Jeg holdt en innledning på en møte i brasiliansk-norsk handelskammer seint i mars, og denne uka hadde jeg en forelesning på Ås (se speaking notes her). Og i dag falt brikkene på plass for et Brasilmøte i regi av LAG på Dattera til Hagen 22. mai.

Det går riktig vei. Snart tilbake i cruising speed.

Boka tar form

Nå er jeg i Brasil på research. Deilig å være ordentlig i gang. Inspirasjon, ideer, kontakter, samtaler, intervjuer.

Og endelig begynner boka å ta form. Jeg har slitt litt med å finne ut hvordan jeg skal disponere stoffet, hva som skal bli med, hva som må utelates. I går kveld så jeg lyset, og innholdsfortegnelsen 1.0 er ferdig.

Her nede får jeg også begynt på tekster og analyser. Noe legger jeg ut her framover, andre ting legger jeg ut på brasileira.no. Ja, jeg vet det ikke er helt tydelige og logiske skiller mellom disse bloggene, men det er jo sånn verden er...

Mer penger, mer blæst!

Gode nyheter!

I forrige uke fikk jeg beskjed om at en ny søknad gikk inn! Sammen med Latin-Amerikagruppene (LAG) hadde jeg søkt Norad om støtte til foredragsturné og blogg om Brasil.

Vi fikk fullt tilslag. Denne uka skal vi sette oss ned for å planlegge. Sannsynligvis foredragsturné i Norge til høsten. Har noen lyst på besøk? Eller har noen tips til tema vi bør ta opp?

Avslag...

Denne uka fikk jeg avslag fra et forlag. Hadde sendt dem en prosjektbeskrivelse som jeg sjøl synes er kjempebra, men de var "nødt til å prioritere veldig strengt".

Ja, ja. Det er vel ikke annet å gjøre enn å jobbe videre. - Alle store forfattere starter karrieren med et par refusjoner, sa en kompis for å trøste. Han lyktes. Takk, Sjur!

Mitt liv som forfatterspire

Det nye livet er bra. Jeg sitter på skriveloftet på Litteraturhuset. Kjente litt på prestasjonsangsten den første dagen, men det gikk heldigvis fort over.

Litteraturhuset ligger i bygget til gamle Oslo Lærerskole, bygd på 30-tallet. Min gamle onkel Inge, sølvsmeden i Valdres, gikk her på 60-tallet.

I dag er det skrivesal i loftsetasjen. Trodde det skulle bli litt ensomt, men det viser seg at jeg kjenner mange av dem som sitter her: Åshild som også har fått NFFs debutantstipend, Guro som skriver på et filmmanus, en mamma fra barnehagen som sitter med noe oversetting, andre jeg kjenner fra capoeira og LAG.

Skriveloftet. Ca. 30 plasser, førstemann til mølla. Som en fin lesesal på Blindern. Folk her gir meg også følelsen av Blindern, det er som om halve HF og SV har flytta ned hit, 10 år etter. Jeg sneik meg til å ta dette bildet med telefonen på vei inn. Ikke si det til noen, kanskje det er fy, fy.

Apropos hva man kan kalle seg. Mette Morken Andersen, som har skrevet Skriveboka, kaller seg/oss bare "skriver".

Utsikt fra trappa til Litteraturhuset. På tirsdag, da jeg dro etter en god tenke- og skrivedag, møtte jeg Geir Lundestad i døra. I kafeen hadde jeg sett det jeg mener er noen bok-B-kjendiser. På trappa ser jeg solnedgangen over Slottsparken i nysnø. Hmm. Dette livet kan jeg venne meg til...

Jeg skriver altså på en bok om det moderne Brasil. Den prosessen kan du følge her. Stoff om Brasil og Amazonas legger jeg ut her på bloggen BrasiLeira. Noen innlegg begge steder. Jeg tror det blir et bra og produktivt 2012.

Forfatter? Jeg?

Det er hvitt og en tanke tykkere enn et vanlig bankkort. Fra kanten skråner det slakt innover og oppover i to millimeter, akkurat som basen i en tenkt, rektangulær pyramide. Bokstavene "Indala" er preget inn på den forsiktig ruglete forsiden og trykt i blått på den glatte baksiden. Det har et avlangt hull nær den ene kortenden.

Det er mitt forfatterbevis. Adgangskortet til skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo!

Forfatter? Jeg? Det er jo det jeg har jobbet for i et år. Nå virker det bare rart.

Når kan man egentlig begynne å kalle seg forfatter? Mens man jobber med den første boka? Eller først når den er publisert? Jeg er definitivt ikke forfatter ennå. Men hva er jeg? Hangaround? Prospect? Skribent?

Blanke ark...

2. januar 2012. Det er nå det begynner på ordentlig.

Nå har jeg gått rundt og ruget på dette bokprosjektet i snart ett år. Tenkt mye - aleine, snakket med folk som kjenner Brasil og Latin-Amerika godt fra ulike ståsted, pratet med forlag, søkt (og fått!) stipender, holdt foredrag, til og med opprettet denne bloggen. I dag begynner selve Jobben. Nå skal det faktisk skrives bok!

"Det nye Brasil" er arbeidstittelen. Ambisjonen er at dette skal bli selveste BOKA som alle må lese om de skal forstå Brasil av i dag. På norsk, vel og merke. På engelsk finnes en del bra, men overraskende lite hvis du sammenlikner med de andre BRICSene (Russland, India, Kina, Sør-Afrika).

Følelsen i dag er god. Letthet i kropp og sinn. En følelse av at nå er det bare meg det står på. Nå er det opp til meg. Og en lettelse over å ikke ha masse annet hengende over skuldrene.

Jeg ble nødt til å slutte i Regnskogfondet. Trist, men også godt. Skummelt, men også spennende. Og jeg er ganske stolt over å ha turt å ta det valget. For det å si opp en fast jobb for å skrive bok er risikabelt. Men - noen ganger i livet må man våge seg ut på dypt vann. Man må tørre å "følge drømmene sine" kunne jeg sagt hvis jeg ikke synes det uttrykket er litt belastet...

Jeg har med vilje vært veldig åpen på at jeg skal skrive bok. Det legger et ytre press på meg, det er bra. Og det er en del av den lange marsjen med markedsføring av prosjektet. Jeg vil jo helst selge en masse bøker! Men jeg legger også hodet på blokka. Hvis dette skulle skjære seg vil alle vite det...

Blanke ark. "Forhåpentligvis bør de begynne å fylles snart", kommenterte en kompis på facebook. Han har så rett, så rett. Jeg tror ikke det er noen lett oppgave jeg har gitt meg. Men jeg tror ubeskjedent nok at jeg er den rette til å skrive denne boka. Men den lettheten jeg føler i dag vil nok ganske snart vike plassen for dyp frustrasjon, øyeblikk av innbilt genialitet og mange trøtte hverdager.

Jeg gleder meg!